 |
 |
|
|
Jan Eggum - Unnagjort StrÅler fra en sol tegner trÖr i vind pÅ veggen, rÛr dem, og de blekner bort. EnnÅ kan du hÛre blodet banke i ditt Ûre. Hjertet slÅr sÅ rart og fort. Bare dette brevet: At du nektet ham Å leve, og han vil ha det unnagjort. Skyggen i din seng trekker hurtig hÅnden til seg, men avstanden er litt for kort. Han som tente flammen tok seg kaldt og kraftig sammen og gikk og fikk det unnagjort. Han sa han alltid dro fra dem han ble for glad i. Han sa han alltid lengtet etter noe nytt. Han kunne le, han kunne grÅte, men han viste aldri nÅr han var seg selv. Og sÅ: Far vel. Stillheten er stygg. Du lytter etter skritt i trappen eller knirking fra en port. Om du kunne skrike, som da du var liten pike nÅr du hadde gÅtt deg bort! Men han har bare fÅtt deg, og du har bare falt og slÅtt deg. Dermed er det unnagjort. Han sa hver bolig ble en borg med lite lys i. Han sa at frihet var en uke i hver by. Du sÅ ham gi, du sÅ ham kreve, og du ga deg selv og alt han ville ha og lot ham dra. Sorgen skaper sang - som de glade gjerne synger for Å jage sorgen bort. Selv den minste krise blir en linje til en vise. Alt mÅ skje sÅ varmt og fort. Og nÅ er sangen ferdig. Den er pikens skjebne verdig. (Og) han har kalt den: Unnagjort. |
|
